Snorres saga om Langøya

Den islandsk-norske forfatteren Snorre Sturlasson skriver om Langøya flere ganger i sagaen om Olav den hellige. Her er det brødrene Karle og Gunnstein som omtales, med bosted på øya.

Kanskje så forfatteren Snorre Sturlasson ut som dette (KI-gen. bilde).

Mye av det vi «vet» om norske vikinger i perioden år 800 til 1200, kjenner vi gjennom de norske «kongesagaene».

Disse ble skrevet ned av forfatteren Snorre Sturlasson (1178-1241), som var født på Island, men besøkte Norge flere ganger.

Ut fra hans skildringer var i alle fall kunnskapen om norskekysten og geografien ganske så god.

Både Vågan, Trondenes, Bjarkøy og Langøy blir omtalt som sentrale punkt nord i Hålogaland.

Kontakten med kongemakta i Trondheim var ganske stor, til tross for lange avstander.

Snorre forteller om svært dramatiske hendelser i årene fra 1024 til 1030.

Her spiller brødrene Karle og Gunnstein fra Langøya er ikke ubetydelig rolle.

Begge går inn i aktiv tjeneste for kongen, Olav den hellige (Olav Haraldsson) som levde fra år 995 til 1030.

Bakgrunnen for dramatikken er kong Olavs ønske om å kristne og ta kontroll over hele landet.

I begynnelsen får han hjelp og støtte nordover i Hålogaland, der Tore Toresson (Tore Hund) er «fylkesmann» helt i nord med base på Bjarkøya.

Men det er sterke krefter som trekker i andre retninger enn kongen vil, både økonomisk og politisk.

Årene 1021 og 1022 var det matkrise i nord ettersom kornhøsten slo feil.

Da Tore Hunds brorsønn Asbjørn seilte sør til Rogaland for å kjøpe korn, blokkerte kongen dette.

Asbjørn får likevel tak i korn, men på hjemveien blir lasten stjålet fra ham av Tore Sel, som også tar det fine seilet fra båten hans.

Det ender med at Asbjørn hugger hodet av Tore, og han får deretter tilnavnet «Selsbane».

Nå blir det full konflikt mellom den mektige familien på Bjarkøya og kong Olavs støttespillere.

Kongens mann, Åsmund Grankjellson, reiser senere nordover og finner to brødre på Langøya som tar godt imot ham.

Den yngste av disse, Karle, velger å gå rett inn i kong Olavs hird og blir nærmeste våpendrager til sysselmann Åsmund.

Da de møter Asbjørn Selsbane i Raftsundet, peker Karle ham ut, og Åsmund sender et spyd rett i brystet på bjarkøyingen.

Tore Hund får høre om dette og dermed blir en hevn mot Karle nesten uunngåelig.

På en felles ekspedisjon til Bjarmeland i 1026 blir så Karle drept av Tore Hund, selv om Karle nå er kongens utsendte.

Etter drapet reiser bror Gunnstein sørover fra Langøya og slutter seg til kongens hird, mens Tore flykter til England.

Det hele kulminerer i slaget på Stiklestad i 1030, da Tore Hund er den som dreper Olav den hellige.

Alt dette forteller Snorre Sturlasson om ganske så detaljert i sin bok «Olav den helliges saga«.

Skal vi tro på sagaen, så var det minst en storgård på Langøya, med to velstående brødre som gikk inn i kongens tjeneste for tusen år siden.